Hva er sannhet?

Den følgende teksten er et utdrag fra boken "An Exposition of the Seven Church Ages" av William M. Branham, hvor han skriver om sannheter vs. Sannheten. Har DU funnet Sannheten ennå? Jeg siterer fra det syvende kapitlet, som handler om Sardis menighetstid, som var tidsalderen da Gud reiste opp den store reformatoren Martin Luther. Les videre...

Hvis det noensinne har vært en tid med så mye denominell iver så var det i denne tragiske tiden. Comenius' ord beskriver mye av denne eraen. Comenius skrev "DEN ENE TINGEN DU TRENGER." Han sammenligner verden med en labyrint, og viser at veien ut er å forlate det man ikke trenger, og velge den eneste tingen du trenger - Kristus. Det store antallet av lærere, sier han er grunnen til mengden med sekter, for hvilke vi snart ikke har flere navner igjen.

Hver menighet ser på seg selv som den sanne

eller i det minste som den reneste, sanneste delen av den, mens iblant seg selv så forfølger de hverandre med det bitreste hat. Ingen forsoning kan håpes å bli oppnådd mellom dem; de møter fiendskap med uforsonlig fiendskap.

De utvikler sine forskjellige trosbekjennelser ut fra Bibelen; disse er deres fort og festninger som de forsvarer seg bak og motstår alle angrep.

Jeg vil ikke si at disse trosbekjennelsene - for vi kan innrømme at i de fleste tilfeller er de det - er dårlige i seg selv. De blir imidlertid det, siden de mater fiendskapens flamme; bare ved å fjerne dem alle ville det være mulig å starte arbeidet med å helbrede Menighetens sår.

"Til denne labyrinten av sekter og forskjellige trosbekjennelser hører en annen til; kjærligheten til debatt... Hva har blitt oppnåd ved det? Har en eneste kjent konflikt noen sinne blitt løst? Aldri. De har bare økt i antall.

Satan er den beste sofist;

han har aldri blitt beseiret med argumentering...

I Gudstjenester høres menns ord oftere enn Guds Ord. Enhver prater som det behager ham, eller slår i hjel tid ved lærde utredninger og ved å motbevise andres syn.

Om den nye fødsel og hvordan et menneske må bli forandret til Kristi likhet og få del i den Gudommelige Natur (2.Peter 1:4), blir knapt noen ting sagt.

Når det gjelder nøklenes kraft, har Menigheten nesten mistet kraften til å binde, bare kraften til å løse forblir... Sakramentene, gitt som symboler for enhet, og kjærlighet, og for vårt liv i Kristus, har blitt gjenstand for den bitreste konflikt, en årsak til gjensidig hat, et senter for sekterisme...

Kort sagt har Kristendom blitt en labyrint. Troen har blitt splittet opp i tusen små deler og du blir gjort til en kjetter dersom det er en av dem som du ikke aksepterer...

Hva kan hjelpe?

Bare den ene tingen som vi trenger, å vende tilbake til Kristus, og å se på Kristus som den eneste Leder, og å vandre i Hans fottrinn, mens vi legger til side alle andre veier inntil vi alle når målet, og har kommet til enheten i troen (Efeserne 4:13).

Slik som den himmelske Mester bygde alt på Skriftens grunn slik skulle vi forlate alle særegenhetene av våre forskjellige bekjennelser og være tilfreds med det åpenbarte Guds Ord som tilhører oss alle.

Med Bibelen i vår hånd skulle vi rope: Jeg tror hva Gud har åpenbart i denne Boken; Jeg vil lydig holde Hans bud; Jeg håper på det som Han har lovet.

Kristne, hør på meg!

Det er bare ett liv, men Døden kommer til oss i tusen skikkelser.

Det er bare en Kristus, men tusen antikrister...

Så du vet, å Kristendom, hva den ene tingen vi trenger er. Enten vender du tilbake til Kristus eller så går du til ødeleggelsen slik som Antikrist.

Hvis du er klok og vil leve, følg Livets Leder.

Men dere, kristne, gled dere i at dere har blitt tatt opp,... hør deres Himmelske Leders ord, 'Kom til Meg.'... Svar med én røst, 'Endog så, vi kommer'".